Skip to content

2026

  • 3 min read

Arendal–Notodden 2–2

Jeg ankom stadion uten forventninger, uten sommerfugler i magen, rolig og litt tom. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente eller håpe på å se. Fløyta blåses og kampen er i gang! Min første tanke var: wow, Arendal er mer påskrudd, vil mer, vinner flere dueller og ball på midten. Vi fikk lukte litt på hva som bor i dette laget, og se noen antydninger til slik vi kjenner laget. Det blir 1–0, det blir 2–0, og jeg kjenner det bruser i hele kroppen! Lykkefølelsen sniker seg gjennom kroppen min igjen, og jeg tenker: skal marerittet endelig være over? Er det nå det skal snu? Skal vi være så heldige å få lagt bak oss den rufsete og nitriste starten, og ikke se oss tilbake og bare gønne på videre utover sesongen?

En oppskrudd første omgang

1.omgang var upåklagelig. Der kjente vi som sagt igjen vårt kjære Arendal-lag. Den gav oss håp, den gav oss troa tilbake, den gav oss offensiv fotball, og alt vi i grunnen ønsker oss.

Andre omgang, en nedtur

Men så er det nå slik i fotball at 2–0 til pause er en skummel ledelse... Jeg forventet at Arendal skulle komme ut i 2. omgang og fortsette å styre det meste av spillet, fortsette å presse, fortsette å ville score mål, men det ble ALT annet enn det. Vondt blir til verre, og hjertet rives i tusen biter i løpet av 15 minutter. Vi legger oss bakpå, slutter å gå i dueller, slutter å presse, jogger på banen, stive ben og alt det der... Vi gir Notodden en gullbillett til å kjempe seg inn i kampen igjen, da vi plutselig lar dem styre showet og det som skjer på banen.

Kritikk til Vegard Hansen

Her må jeg rette STOR kritikk til VH og hans taktikk! Hvorfor ikke bare fortsette med det som fungerte så bra i 1. omgang? Hvorfor legge seg bakpå når du leder? Er det ikke om å gjøre å styre hele kampen til seier, og ikke bare én omgang? VH, du MÅ slutte med å trekke laget bakover! For det første er det KJEDELIG fotball, det gir gratis muligheter for motlaget til å ta over styringen av spillet, og det gir enkle, unødvendige mål imot.

I dag er jeg faktisk mest skuffet over deg, VH, for hvordan du styrte «seieren» til uavgjort. Denne blir du dessverre nødt å ta på din kappe! Jeg har selvfølgelig fortsatt tiltro til deg som trener, og jeg vet vi er bare mennesker som av og til tar feil valg, og i dag var dessverre den dagen. Jeg håper du reiser skuta igjen og kjører den fotballen som FAKTISK funker! Vi ble lovet offensiv fotball, og det er det vi ønsker å se fremover, i begge omganger!

Forza gir aldri opp

Takk for en flott 1. omgang, gutter, der vi endelig fikk en liten smakebit tilbake til godfølelsen av hva som bor i dette laget! 2. omgang viskes vekk i skuffelse.

Hjertet blør for klubben vi elsker. Forza gir ALDRI opp 🫡 Sammen er vi sterke, sammen skal vi reise seilet, sammen skal vi vinne, og sammen e mi Ærendal! ⚽️🤍💙

— Katrine Josefsen

  • 3 min read

Hva er det vi blir servert av AF om dagen?

Hva i all verden er det vi blir servert av AF om dagen? Jeg satt med en følelse etter treningskampen mot Notodden at nå er vi skikkelig i trøbbel. Men 3–3 i generalprøven mot Jerv og tidvis veldig godt spill roet nervene betraktelig, og man kunne virkelig se konturene av noe positivt.

Et lag uten glød

Vel, det er ingenting som har gitt positivitet etter to spilte seriekamper. Et lag som ikke bare virker blottet for selvtillit, men også tillit til hverandre. Ingen entusiasme, ingen glød, ingen som går frem som eksempel.

Ti mann som går og daffer rundt, mens ballfører prøver å finne en løsning, ender opp i støttepasning eller balltap og brudd imot. Man så det gang på gang mot Notodden, Mjøndalen og nå Bjarg. Man prøver halvhjertet å spille seg opp via bakken, og det blir brudd imot som igjen har ført til scoring i alle tre kampene.

Bjarg-kampen

Jeg håpte vi skulle se et mer tent Arendal-lag etter den forferdelige forestillingen i Mjøndalen, men om mulig var kampen mot Bjarg enda verre. Man skapte ikke en eneste skikkelig sjanse. Ett skudd et par meter på utsiden var vel det nærmeste. Etter å ha gått til pause med å ligge under, tok det faktisk 25 minutter før man var i sekstenmeteren til Bjarg. Hver gang Bjarg gikk i enkelt skulderpress, var det som om Arendal-spillerne kollapset. Det så tidvis ut som det var menn mot guttelag.

Hva er årsaken?

Man kan selvsagt skylde på mye for at man overhodet ikke er klar til seriestart, men her er hva jeg tenker: Man har knapt spilt treningskamper, og de kampene man spilte like før seriestart var utrolig amputerte. Det leder oss over på neste punkt: Hvordan klarer et lag som ikke har spilt noen treningskamper å ha halve laget ute med skade?

Og ærlig talt, hvorfor velger hovedtrener å reise på en TV-innspilling når laget skal på treningsleir? Greit nok at dette var avtalt i god tid, men for meg handler det litt om signalet man sender. Treningsleir er for å bygge samhold og lag. Når sjefen har «viktigere» ting å gjøre, viser det jo at man ikke synes dette er viktig nok.

Det hadde nok ikke blitt et tema hvis man hadde gjort det godt i de første kampene, men det er mye som skurrer med AF om dagen. Vi må faktisk tilbake til 2017 for å finne en sesong hvor Arendal tapte de to første kampene i serien. Under Vegard har Arendal kun en seiersprosent på 37 prosent: 20 seire, 14 uavgjort og 20 tap. Dette er resultatene Vegard har å vise til inn i sin tredje sesong med fullstendig fritt spillerom når det kommer til spillerlogistikk. Minner om at han tok over et lag som hadde blitt nummer 2, 2 og 3 på de tre foregående sesongene.

Krav må stilles

Som jeg har skrevet om flere ganger tidligere, sliter Arendal både med å etablere en seiersrekke og sliter stort sett alltid med å slå topp fem-lag. På et eller annet tidspunkt må man begynne å stille krav til hovedtrener og sportsansvarlig. Kanskje er det for stor oppgave å ha en slik dobbelrolle?

Det er selvfølgelig tidlig i sesongen, men noe må skje fort som faen!

  • 6 min read

Reisebrev fra årets første bortetur

Ai, ai, ai ...

0–0

Er det mulig!?!

Det var ikke dette Forza-gjengen ladet opp til med allsang i minibussen på vei til sesongåpning i Mjøndalen noen timer tidligere. Da var gjengen væpnet med supporterutstyr, forventning og en innbitt tro på at nå banker vi inn den ballen og like godt setter standarden for sesongen med en gang.

Mot Mjøndalen

Spillerbussen har akkurat kjørt av gårde fra Norac. Vår korrespondent står mutters alene i blåsten foran klubbhuset og venter på minibussen og resten av reisefølget. (Undertegnedes aller første Forza-tur, må nevnes.)

Ikke lenge etter kommer sjåfør Per-Otto susende inn med minibussen. Deretter dukker de andre opp en etter en – alle staselig antrukket i rette farger og rett utstyr. Både små og store. Engasjementet stopper imidlertid ikke ved skjerf og drakt for alle. Katrine stiller opp med en tunge som matcher den blå klubbfargen!

Per-Otto svinger ut fra Norac. Stemningen er høy. Vinden røsker i bussen, men vi har en erfaren sjåfør som tar oss stødig mot Mjøndalen. Underveis tester han bremsene med flere strategiske stopp. Vi lader opp. Med kampprat. Med allsang. Og med Jespers spesiallagde supportersang til åpningskampen. Den fenger – og sendes umiddelbart videre til spillerbussen via Katrine til keeper Smedplass (til stor begeistring, får vi vite). For en gjeng!

Vi nærmer oss etter hvert Consto. I bussen er spenningen til å ta og føle på. Jeg sender en stemningsmelding med bilde av to lykkelige supportere – med hjerter fulle av sitrende forventning – til verdens beste Terjei i støtteapparatet. Vi står samlet om laget vårt!

Oppvarming på Olsen på Hjørnet

Leopold Wahlstedt

Arendals spiller nummer 12 trenger kampføde. «La gå at pubnavnet har skrivefeil, for uten mat og drikke duger heltene og heltinnene slett ikke», tenker jeg. Vi entrer lokalpuben.

Olsen på Hjørnet har hyggelig betjening og serverer oss et perfekt nivå av fast og flytende. Blikkingen fra Mjøndalen-supporterne setter stemningen akkurat der den skal være halvannen time før kampstart. Vi bestiller, vi spiser, og vi synger «Heia Ændal, hær kommå mi!». Det gjaller lystig i veggene på den lille puben. Høyere enn strengt tatt nødvendig. Akkurat passe, med andre ord!

Bordene tømmes. Kampen venter. Consto Arena neste.

Leopold Wahlstedt

Vi ankommer stadion

Leopold Wahlstedt

En hyggelig kar tar imot oss på Consto Arena og leder bussen rundt til bortetribunen. Bluss tennes. Faner heises. Forza Arendal-toget entrer stadion med kamprop og sang – akkompagnert av den velkjente supportertrommen vår.

Inne på Consto er det ingen tvil om hvem som skal høres. Om ikke Forza akkurat fyller bortetribunen, er vi enige om at vi skal høres minst like godt som supporterklubben 3050. Supporterkampen er allerede i gang. Vegard og hans gutter skal føle vår støtte allerede under oppvarmingen!

Så lyder dommerfløyten. Sesongen sparkes i gang.

Forza-gjengen står samlet og lojalt bak laget, synger og heier av full hals – som om det gjelder livet. Det er samhold og inkludering, det er fellesskap og lidenskap.

Tapet svir – støtten står knallstøtt!

Leopold Wahlstedt

Ja, det smeller skikkelig i serieåpningen. Vi ligger under allerede etter kun to minutter. Verre blir det – og da tenker jeg ikke på brannen utenfor stadion som stopper kampen en stund. Det er en skikkelig blytung dag for oss, der laget aldri får justert kursen – og der feilene straffes brutalt.

Kampanalysen blir mager i dag. Jeg er veldig opptatt av selve spillet og er ikke glad i å stå bak mål (her er Andreas Stinessen, med sitt keeperperspektiv, veldig uenig med meg). Uten å få det gode overblikket, mister man i mine øyne noe vesentlig. Det viktigste er likevel at vi sammen heier på og støtter laget vårt fra første til siste minutt. Det gjør vi!

Resultatet blir ikke slik vi drømte om. Dessverre! Tap skrives ikke kun i tabellen, men også i kropp, hjerte og sjel. Fotball er en puls av drømmer og håp – ekte lidenskap gjennom nitti intense minutter. Slik fortsetter det videre til neste kamp.

Vegard og spillerne kommer for å takke oss etter kampslutt. Støtten er viktig – begge veier! Sånn skal det være. Vi står sammen. Fotballen gir oss både dype, mørke daler og himmelhøye øyeblikk med ren gledesrus. Et tap svir, men det knekker oss ikke. Sesongen er kun én kamp ung – dette var bare første duell. Vi gir aldri opp. Vi reiser oss og er klare til neste kamp!

Støtten står knallstøtt. Arendal Fotball er vårt lag, og det er i motgang vi ser hvem som virkelig har et varmt hjerte for klubben. Laget trenger oss nå. I neste kamp skal det kjennes. Vi skal alle bære laget frem fra avspark og første takling til dommeren blåser av kampen. Forza skal stå tettere sammen og synge høyere. Når spillerne løfter blikket, skal de føle støtte fra hele tribunen – også fra de av oss som ser hjemmekampene fra sitteplass.

Hjemturen – tid for refleksjon

Etter supportermøtet med Asbjørn og Vegard i forrige uke, uttalte jeg at jeg allerede hadde høy puls og hjertebank. Vår eminente trener, Vegard, mente at det ikke var sunt å ha høy puls i så mange dager før kamp. Jeg beroliget med at pulsen ville falle, for så å stige igjen på kampdagen. Jeg løy! Den forble høy. Lykkefølelse, spenning og forventning til både åpningskamp og ny sesong ble for sterk. Pulsen stiger alltid før og under kamp – noen ganger kanskje på eller over grensen til usunt. Joda, jeg kjenner at jeg lever! Slik er det å elske fotball og være lidenskapelig fotballsupporter. Man går inn i noe som ikke kan forklares fullt ut med ord – bare kjennes. Det er å leve med hele følelsesregisteret åpent – det handler ikke om å unngå, men om å romme både gleder og skuffelser.

I bussen hjem hører jeg en voksen mann si: «Jeg har egentlig mest lyst til å grine!»

Det er bare å erkjenne det: Et tap slipper ikke taket med det samme. Det stormer i brystet. Et sviende nederlag sitter lenge i både hodet og kroppen. Det er dyp, ektefølt hjertesmerte for meg. Hjemturen blir et rom for stillhet og ettertanke. Jeg sitter lenge taus (og er ikke alene om det). Kampen spilles på nytt i hodet – om og om igjen.

Vel tilbake i Arendal, rusler de fleste hjem med tunge skritt i kveldsmørket, mens enkelte velger å slukke sine sorger i utelivets gleder.

Denne supporteren drar hjem for å riste av seg skuffelsen og bli klar til Bjarg-kampen.

Jeg henger supporterskjerfet på den faste knaggen, løfter hodet, ser fremover og gleder meg allerede til neste kamp. Hjemme. Til søndag! Håpet om godt spill, seier og pur eufori ligger heldigvis alltid i neste kamp.

Troen er stor. På laget og trenerteamet vårt. På kulturen og lidenskapen som vi deler. På kampånden som aldri forsvinner, selv når resultatet går mot oss.

Jeg har stor tillit til Vegard og det laget han bygger – preget av stabilitet, kontinuitet og et tydelig blikk mot fremtiden.

Forza Arendal!

— Lene Victoria, fra supporterbussen (06.04.26)

  • 3 min read

Medlemsdemokratiet under press

Medlemsdemokratiet i norsk fotball er under press, og utviklingen de siste årene viser tydelig hvorfor denne debatten er så viktig å ta i klubbene.

Vedtak og medlemsmakt utfordres

Flere saker har vist at vedtak som tas på årsmøter, ikke alltid blir respektert av sentrale aktører i norsk fotball. Norsk Supporterallianse har uttrykt bekymring for at medlemsflertallets beslutninger, som den brede motstanden mot VAR i et stort flertall av klubbene, i ettertid ble tilsidesatt av NFFs styre, noe som svekker tilliten til de demokratiske prosessene i klubbene og i fotballens organisasjoner. Dette viser en utvikling der medlemmenes formelle makt ikke nødvendigvis får reell effekt når viktige beslutninger tas.

Medlemsmobilisering og delegitimering

Samtidig har vi sett at enkelte fotballedere omtaler medlemsmobilisering som kupp eller ensaksaksjonisme. Når engasjerte medlemmer møter opp, fremmer forslag og stemmer i tråd med sine overbevisninger, blir dette i noen tilfeller forsøkt delegitimert i stedet for å bli anerkjent som en naturlig del av et åpent og inkluderende demokrati. Dette bidrar til å mistenkeliggjøre medlemmer som bare bruker de rettighetene klubbmodellen gir dem, og skaper et inntrykk av at medlemsinnflytelse er et problem fremfor en styrke.

Parallelt med dette vurderer flere klubber mulige endringer i den norske klubbmodellen. Bodø Glimt og Fredrikstad har satt ned utvalg for å utrede hvordan medlemsdemokratiet skal praktiseres i fremtiden, og signaler fra toppfotballmiljøet viser at enkelte ønsker å begrense medlemmenes makt fordi den faktisk blir brukt i større grad enn tidligere.

Endringer i klubbmodellen?

Josimar omtaler dette som et uttrykk for at klubbledelser og aktører i toppfotballen nå ønsker å se nærmere på om modellen skal justeres på en måte som kan redusere medlemmenes innflytelse.

Styrepress og demokratiknebling

I tillegg har det forekommet situasjoner der klubbstyrer legger press på sine egne medlemmer i demokratiske prosesser. NRK dokumenterte blant annet hvordan Moss Fotballklubbs styre signaliserte at de ville trekke seg dersom et årsmøtevedtak gikk imot deres anbefaling i VAR-saken, noe flere medlemmer beskrev som demokratiknebling og en uakseptabel form for press som påvirker årsmøtets frie vilje. Slike episoder viser en praksis der styrer forsøker å styre utfallet av medlemsmøter, noe som er i strid med grunnleggende demokratiske prinsipper.

Hvorfor er medlemsdemokratiet avgjørende?

I sum illustrerer disse hendelsene hvorfor medlemsdemokratiet oppleves som truet. Likevel er nettopp dette demokratiet avgjørende for norsk fotball. Den norske idrettsmodellen bygger på åpenhet og fellesskap, der alle som ønsker det kan bli medlem, delta og påvirke.

Konsekvenser av svekket medlemsstyring

Uten medlemsstyrte klubber åpner vi døren for en utvikling der kapitalsterke aktører kan overta kontrollen, slik man har sett i flere andre land. NSA understreker at medlemsstyrte klubber beskytter norske miljøer mot denne typen eierskap og sørger for at klubbene forblir fellesskapsstyrte og ikke blir rene forretningsobjekter. Et velfungerende medlemsdemokrati skaper også stabilitet, legitimitet og aksept rundt beslutninger. Når avgjørelser fattes gjennom åpne og inkluderende prosesser, blir de i større grad respektert av hele klubbmiljøet, også av dem som er uenige. Dette reduserer konfliktnivået og bygger langsiktig tillit.

Som NSA påpeker, er reelle demokratiske prosesser en forutsetning for ro og forankring, i motsetning til beslutninger som tas bak lukkede dører. I debatten reises det også spørsmål om hvem som bør ha stemmerett. Noen jurister og ledere hevder at supportere som ikke selv driver idrett, ikke nødvendigvis bør kunne stemme på årsmøter. Denne forståelsen utfordrer hele prinsippet om åpen idrett og den demokratiske tradisjonen som norsk idrett er bygget på. En slik tenkning kan i praksis være starten på en utvikling der klubber endrer sin medlemsstruktur og gjør demokratiet mer ekskluderende.

Hva står på spill?

Derfor er det avgjørende at vi som medlemmer er bevisste på hva som står på spill. Medlemsdemokratiet er ikke bare en struktur, men en garanti for at klubbene forblir styrt av fellesskapet, ikke av enkeltpersoner eller kommersielle interesser. Det er vår oppgave å møte opp på årsmøter, delta i diskusjonene og sørge for at modellen opprettholdes. Dersom vi gir slipp på disse prinsippene, risikerer vi å miste en av de mest verdifulle og unike sidene ved norsk fotball.

Vårrengjøring av nettsidene

Vi har også gjort en vårrengjøring av nettsidene våre. Vi har laget en ny tabell generator, lagt til siden Podcast og oppdatert informasjonen på Om oss.